Prolog

3. Oktober 1943
Adrian Mayer
Nummer 41 har ikke klaget over smerter en eneste gang. Det virker som om vi har greid å bedøve nervene slik at han ikke føler smerte, uten å skade noe av kroppen hans.

Nummer 28 har begynt å vise tegn på en dødelig sykdom, men vi er ikke sikre på hvilken enda... Nummer 102 døde i dag av blodmangel, og vi estimerte at et barn på alderen 5 kan miste ca. 2 liter blod før det dør.

5. Oktober 1943
Frieda Schmitt
Nummer 28 døde i dag av tyfoidfeber, og gjennom de siste dagene har nummer 41 vist mer og mer tegn på rastløshet. Nummer 42 er blitt stille, men vi har foreløbig ingen idé om det er på grunn av tvillingens mangel på smerteterskel, eller om det er noe annet. Josef vurderer å utføre samme testen på nummer 42 som vi gjorde på nummer 41.

Nummer 13 er mottakelig for malaria, og vi vil observere henne nøye gjennom de neste dagene.

10. Oktober 1943
Frieda Schmitt
Nummer 42 er borte! Vi kan ikke finne han noe sted! 41 hevder han bare forsvant, men når han ikke forventer å føle noe smerte er det ikke rart han lyver for oss. Vi må prøve å få noe ut av ham.

Nummer 13 overlevde.

23. Oktober 1943
Frieda Schmitt
Nummer 42 er kommet tilbake. Videre tester vil bli gjort. Nummer 41 har startet å utvikle en healing-faktor, og vi vil prøve å utnytte dette på noen av soldatene våre. Vi er sikre på at det vil fungere.

10. Oktober 1943/15. Januar 2001
Polen; Auschwitz-Birkenau
Hele kroppen hans skalv. Alt var galt, alt var riktig, synet svømte i lava frosset til hard stein og stemmer gjennomtrengte hodet hans, på så mange forskjellige språk at hjernen hans ikke engang fikk tid til å finne ut hvilket var hans eget. Kanskje ingen av de, kanskje alle, og likevel kunne han ikke tyde noen av dem.

Etter hvert klarte han å overbevise seg selv om at det var en drøm, et mareritt. Så åpnet han øynene, og retinaen oppfattet bildet av dusinvis av mennesker, alle kledd i rare klær, med rare hårfrisyrer og enda rarere blikk. De fleste så på ham, og de som ikke gjorde det stod med noe som kunne minne om en eske i hånden, bare at den var åpenbart ikke av papp eller tre. Han hadde ikke sett så mange mennesker siden han kom til Dachau, da han ble skilt med moren og sendt videre sammen med broren til Auschwitz, hvor onkel besøkte dem hver dag og gjorde skumle ting med spisse pinner og slikt. Men han ga dem alltid godteri og mat etterpå, så det var greit, på en måte.

Dette var ikke greit. Onkel hadde bedt de om å aldri gå ut av huset de bodde i, hvis de noen sinne skulle bli sluppet ut av burene. Og dette var definitivt ikke onkels hus. Dette var et sted med mange mennesker han ikke kjente, som åpenbart prøvde å få kontakt med ham, noen til og med på hans eget språk, men han hørte dem ikke, for øynene var sperret opp i redsel og han hadde begynt å hyperventilere voldsomt.

"Hei, går det bra med deg eller?" Engelsk. Et språk han kunne. "Hva skjedde nettopp?" En annen stemme, også på engelsk. En tredje stemme, på tysk denne gangen, og han krympet seg mer, klar for å høre onkels dype, tyske stemme i øret sitt, han sa han var en slem gutt, ikke noe mat i dag, mange skarpe pinner og mye, mye smerte...

"Noen, få guttungen bort herfra. Ser dere ikke han begynner å gå inn i sjokk!? Ignorante idioter," enda en stemme, denne kvinnelig, irritert og definitivt tysk. Han kunne forstå brøkdeler av det hun sa, ikke mye, men nok til å kunne svare på spørsmålet hennes om det hadde vært rettet mot ham. Nok til å vite at hun snakket om han, selv om hun ikke nødvendigvis snakket til han.

"Hva er navnet ditt, gutt?" Spurte kvinnen, med en stemme som minte han utrolig mye om dr. Schmitt. Damen gjentok spørsmålet på engelsk, noe dr. Schmitt aldri hadde vært snill nok til å gjøre. Han likte ikke dr. Schmitt, for hun ga ham aldri noe godteri, men broren likte henne godt. Ikke ante han hvorfor.

"Ein-fünf-drei-acht-ein, Frau Schmitt," svarte han automatisk. Det var blitt hamret inn i hjernen hans, den ene replikken, og han ville ikke glemme den fort. Ikke for alt godteriet i verden. Damen ga fra seg en lyd, det kunne vært i sinne eller noe annet, men plutselig var han uansett i armene hennes, og hun gikk vekk med ham. Øyeblikkelig følte han frykt, for dr. Schmitt hadde aldri båret han eller broren før. Den eneste som hadde gjort det var onkel, og onkel var alltid snill. Men så bar han ungene bare når de var for skadd til å stå.

Han savnet broren sin.

15. Januar 2001/23. Oktober 1943
Polen; Auschwitz-Birkenau

Synet hans svømte med farger igjen, og alt var akkurat som da han hadde våknet til alle menneskene, bare kaldere, på en måte, hardere. Ikke størknet lava, men is, og en kulde som fikk han til å skjelve ukontrollert. Ikke flere stemmer, men en enkelt stemme, som var så utrolig kjent, så utrolig kjær. Smerten gjorde den skurrete og utydelig, men det var tydelig broren hans. Caine.

"Damian. Damian. Damian." Broren hans gjentok ordet som en besvergelse, som noe viktig som ikke måtte glemmes. Det tok noen sekunder for Damian å kjenne igjen sitt eget navn, men når han gjorde det åpnet han øynene for andre gang den dagen, bare for å se noe helt annet enn det han hadde sett sekunder før foran seg.

Det var buret deres, og i buret satt Caine. Men problemet var ikke at Caine satt inne i buret; problemet var at Damian var utenfor. Og de skulle ikke gå utenfor burene deres, det hadde onkel lagt press på. Det gjør det lite oversiktlig hvis dere alltid skal gå rundt og lage bråk, hadde doktoren sagt, og-

"Zweiundfierzig!" ropte en damestemme, og Damian visste øyeblikkelig at det var dr. Schmitt som hadde lagt merke til ham. Omtåket satte han seg opp, og så seg rundt med et uklart blikk. Alt var som det pleide. Hvis han ikke visste bedre, ville han sagt han hadde blitt på samme stedet hele tiden, men ryggen hans gjorde vondt, og det gjorde hodet hans også.

Dr. Schmitt sa noe til han når hun hadde tråkket mange nok lange skritt til å komme bort til ham, men Damian kunne ikke skille ut ordene han kunne på tysk fra resten, og alt ble bare rekke på rekke med uforståelige ord isteden. Derfor stirret han bare blankt opp på henne, og hun ristet på hodet, grep tak i armen hans og dro han inn i buret han og broren delte. Han og broren var de eneste som fikk dele bur; resten, selv de to andre parrene av tvillinger som var der fikk ikke dele, så han tenkte på han og broren som ganske heldige.

"Bli der, så kommer jeg snart tilbake og gjør noen tester på deg." Dr. Schmitt virket sint, og Damian så på Caine som om han på en eller annen måte skulle hatt svaret. Caine bare ristet på hodet sitt, stille nå, og lot blikket bli liggende på dr. Schmitt der hun marsjerte vekk.

"Hvor har du vært?" hvisket Caine til ham, med en stemme som nesten skalv av redsel. Damian stirret på broren sin; Caine var alltid den modige, den stødige, den rolige. Og nå var han redd. Damian hadde skremt Caine, og ante ikke hvorfor. Skyldfølelsen skylte innover ham, og han gravde ansiktet ned i stoffet på de stripete buksene, til tross for hvor møkkete de var.

24. Oktober 1943
Frieda Schmitt
Etter videre tester vi har utført på nummer 42, har vi funnet en merkelig energi i kroppen hans. Den minner om energien som produseres fra mat, bare at det er antagelig over hundre ganger mer energi i ham enn et vanlig menneske får i seg daglig. Hvis vi samlet denne energien fra gutten ville det være nok til å tilføre Auschwitz all den strømmen den trenger. Vil bli forsket videre på.

Vi tror dette kan ha noe å gjøre med hvordan nummer 42 forsvant fra buret sitt.

15. Januar 2001
Polen; Auschwitz-Birkenau

Den store gruppen med mennesker ble stående og stirre på stedet gutten hadde forsvunnet fra. Den tyske kvinnen gapte sjokkert mot de tomme armene sine, imens noen få som ikke hadde sett hva som skjedde prøvde å se over og rundt andre personer i mengden for å skjønne hva alle var så vantro for.

I folkemengden stod det tre mennesker som visste hva som nettopp hadde så ut som helt normale mennesker. En hadde halvlangt, svart hår, en mann; en annen hadde mørkebrunt, kortklipt hår, og lignet forunderlig mye på den første mannen, om han ikke hadde sett ti år yngre ut; og den tredje, en kvinne med ravnsvart hår som rakk henne til albuene, og et blikk som boret seg inn i sjelen din. De kunne vært turister, de kunne vært mye; men det de var, var magi-jegere.

"Greide du det?" spurte den ene, mannen med det halvlange, svarte håret og antydning til skjeggstubb. De blå øynene var rolige, der de tok til seg så mange bilder i sekundet som de kunne.

"Jeg sa jo jeg kunne det," svarte kvinnen med en irritert mine. Den siste mannen stod og stirret på stedet gutten hadde dukket opp, med øyne som var tåket over av tankefullhet.

"Har du slettet videoen? Damian?" spurte den første, og det virket som en skurring, en dårlig forbinnelse i under et halvt sekund rett etter han hadde sagt det. Så la Damian blikket på broren, og nikket. "Alle videoer slettet. Let's go, guys."