Hei, dette er noe jeg skrev for en del måneder siden og som jeg har lyst til å vise dere. Jeg vet at det ikke er så mange norske her, men de som kjenner meg og vet om profilen min kommer sikkert til å lese denne. Jeg setter pris på kommentarer og meninger så kom gjerne med dem!

-Rem

Lys

Jeg ser meg selv i speilet, det svake lyset fra lampen over meg blinker av ødeleggelse, og ansiktet mitt ser fordervet ut i det gufne rommet. Det brunet håret mitt hviler på brystet mitt og grønne øyne er det eneste som gir liv i kroppen min. jeg tar et dypt drag med luft, men angrer øyeblikkelig. Den tunge luften er glasert med dritt og piss som svir i øynene. Jeg kjenner den salte vesken som signaliserer tristhet hos mange piple frem i de slitne øynene mine. Jeg vil ikke annet enn å sove, enn å dø. Øynene mine glir sakte over rommet, følelsen av forakt vokser i meg. Doen er ødelagt, dritt og spy renner fra sidene etter alle menneskene som har komt her dritings og syk etter for mye alkohol og sprit. Grått dopapir er slengt utover gulvet, klistret til dammer av gult tiss.

Hendene mine leter febrilsk etter hanken på det lille vinduet over meg, de skjelver seg frem til det kalde metallet og jeg dytter det åpent. Kald forfriskende luft treffer ansiktet mitt og jeg lukker øynene i nytelse, jeg trenger å vite at det fins godt. lungene mine utvider seg sakte ettersom behovet for frisk luft øker og jeg begynner å gulpe det i meg med ferske tårer trillende ned kinnene mine. Maskaraen jeg så skånsomt og forsiktig hadde malt øyenvippene mine med tidligere på kvelden soter til øynene mine. jeg ser ut som en druknet røyskatt, men jeg bryr meg ikke. Når ble alt så vanskelig?

Jeg løfter den fulle vodkaflasken opp til leppene mine og lar den sterke vesken renne ned halsen min som en foss med flammer. Jeg veser i smerte og kaster flasken inn i veggen av sinne. Den knuser og klare vesken flyter ekkelt utover det skarpe glasset, klar til å skade den neste som er uheldig nok til å tråkke på det. en hul lyd kommer ut av munnen min, som et ekko av den en gang livlige latteren min.

Den kvalne lyden får meg til å hoste villt, lyden, som skrapende sannpapir, skader halsen min enda mer og jeg krymper meg i smerte. Jeg kan ikke fortsette slik, jeg kan ikke leve i fortiden, jeg kommer til å ende opp alene, tenker jeg og tvinger musklene mine til å få meg opp i stående posisjon. Det er ikke lett, men jeg klarer å holde balansen oppe til tross for den svimlende hodepinen som banker i skallen min i raseri. Trykket bak øyeeplene mine blir bare sterkere og sterkere ettersom tårefallet blir større og større. Fristelsen til å drikke meg fri fra smerte er fristende, men jeg vet at slikt aldri egentlig fungerer.

Jeg hadde lovet meg selv å være sterk, jeg skulle ikke bryte sammen og ødelegge livet mitt, jeg skulle fortsette som en sterk kvinne i samfunnet. Den gang hadde jeg funnet det umulig at jeg en dag skulle ende opp på en bardo klokken halv tre om natten etter flere timer med å drukne meg selv i sårene jeg hadde fått den siste måneden. Jeg finner veien gjennom labyrinten av dritt på gulvet til døren og dytter det klissette håndtaket åpent.

Da jeg var barn var alt bedre, de største bekymringene mine foregikk rundt hvem jeg skulle sitte med på bussen til akvariet og hvor ekle gutter var, ikke hvordan jeg skulle beholde jobben jeg var på nippe med å miste eller hvem jeg skulle stole på. jeg pleide å sitte hjemme foran tv en, mamma lagde alltid varm kakao med marshmallow til meg som jeg drakk villig, mens serien "friminutt" gikk på tv. Den gang hadde virkelighets oppfatningen min vært helt på trynet, men jeg elsker tidene da jeg var dum og irriterende, da ingenting kunne skade meg. Jeg mintes enda de dagene da jeg dro på sykkeltur med pappa om sommeren, mens fuglene sang og solen skinte på den vakre blå himmelen. Sommerfugler fløy ute på åkeren så nydelige at jeg pleide å stoppe bare for å se på dem, bare for å opplelve verdens skatter. Vi pleide å ta en pause ved en spesiell åker hver eneste sykkeltur, mais vokste pent og vakkert i jorden og la til et endelig gult skinn til det allerede perfekte bildet. Den svake sommerbrisen lekte alltid med det lange brune håret mitt og tok fatt øynene mine med et vennlig kjærtegn. Tårene jeg hadde kjent renne nedover kinnene mine da hadde vært av glede, ikke av sorg.

Jeg dytter meg vei gjennom menneskemassene i baren, fulle menn og kvinner hyler ut i latter og glede, de leker med hverandre som ville dyr og jeg kan se det sterke begjæret de har for hverandre i øynene deres. Svette pipler ut av de små lufthullene kroppen er laget med og fukter stoffet som allerede er klistret til kroppene deres. Luften er tett og skitten og jeg lurer på hvordan de klarer å puste normalt når jeg peser bare for å få i meg det lille som er igjen av friskhet i rommet. Svimmelheten tar fatt i meg igjen, jeg kjenner meg selv begynner å falle, men jeg klarer å komme til hektene igjen før jeg treffer gulvet. Den tynne bommulsgenseren min begynner å klistre seg til ryggen min og jeg beveger meg raskere mot utgangen som vil føre meg til frisk luft.

Kropper slenges inn i min egen og jeg faller ut av kurs igjen, jeg kjenner behovet for å skrike ut i smerte overvelde meg, men jeg tvinger meg selv til å fokusere. Jeg skal ikke skrike og jeg skal ikke gråte akkurat nå. Det kan vente, jeg må ut herfra. Jeg er nesten der, jeg kan se døren gjennom mengden av folk foran meg, jeg unngår blikkene deres redd for hva de vil vise. Redd for å se meg selv i øynene deres. Jeg er redd for å se sjelen min hos dem, bedende og skrikende i torturens kammer. Hvis jeg gjør det... jeg kommer til å kollapse. De beveger seg vekk fra døren, de vil slippe meg ut!

Jeg løper mot utgangen, forundret over den frie banen menneskene her inne har gitt meg og stormer ut i friheten.

Det er merkelig hvordan det å miste noe kan forandre livet ditt. Hvor stor makt eiendeler har over oss, hvor stor makt mennesker har over oss. Å bli kastet ut i virkeligeten er som å bli slått så hardt at du forsvinner litt inni deg selv. I virkeligheten forsvinner mennesker fra jordens overflate, i virkeligheten kommer jeg til å dø. I virkleigheten er jeg skapt for ødeleggelse. Alle tenker på den store kjærligheten som redningen, men jeg fant den aldri og jeg har enda ikke funnet den. Jeg vet hvem jeg er glad i og hvem som betyr mest for meg, men jeg har aldir hatt den eventyr idyllen. Det ene jeg hadde som jeg visste andre begjærte, var en bestevennine. Hun var virkelig best, vi var som søstre og hadde kjent hverandre siden barndommen. Vi pleide å sitte oppe om nettene og snakke i flere timer selv om vi hadde jobb dagen etter, hun pleide å fortelle om alle de gale ideene hennes og hvem hun hadde møtt dagen før. Og når jeg var lei meg, eller deprimert pleide hun å ramse opp alle grunnene til at jeg skulle være glad eller fortelle meg om alle de gode stundene vi hadde hatt sammen.

Jeg går mot leiligheten min, den ligger rett rundt hjørnet, men det er mørkt og jeg føler meg ikke trygg når jeg går. Det er akkurat som om til og med naturens ansikt er ute etter å ta meg. Øyne stirrer på meg fra vinduene jeg passerer, jeg kjenner det, vinden angriper kroppen min gjennom den tynne bomullsgenseren jeg har på meg og lukten av alkohol sitter i håret mitt. jeg puster dypt ut av nesen og lukker øynene, men jeg stopper ikke å gå. Jeg er nesten fremme ved leilighten min, det er ikke langt unna. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg plutselig føler meg så sårbar ute i virkeligheten, er det kanskje fordi jeg er ny her? Jeg er jo ikke vant til denne verdenen og uansett hvor mye den fascinerer meg skulle jeg ønske jeg ikke hadde funnet den, jeg skulle ønske jeg aldri fant døren inn hit. Det er så mørkt, det er så farlig. Jeg skulle ønske jeg var som beste vennen min som aldri møtte virkeligheten, hun møtte bare døden. Jeg skulle ønske jeg døde istedet jeg og. Jeg skulle ønske en bil kunne kjøre på meg slik som den kjørte på henne og røske sjelen min ut av kroppen min med makt før jeg fikk møtt denne døren. Jeg skulle ønske...

Jeg kan se leiligheten nå, men den er bevoktet. Jeg vet hvem det er, lyset fra lyktestolpene er sterkt nok til at jeg kjenner han igjen. Jeg burde kanskje ha smilt over at han enda ikke har forlatt meg, men jeg gjør ikke det. Han er bare en venn, eller kanskje han ikke er det en gang lenger. Vi har noe til felles da, han har også møtt virkeligheten, han vet hva som fins i denne forhatte verdenen hvor alt går i stykker. Jeg går nærmere, jeg... jeg vil se han tydelig. Jeg blinker en gang. Han har på seg mørkeblå jeans, svarte sko og en svart jakke. Det brune håret hans sitter slitent på hodet hans, i uorden, som om det ikke orket å gjøre en innsats lenger. Huden hans er matt, men den har lys i seg, håp kanskje?

Jeg beveger øynene mine opp til hans, de blåe irisene hans lyser i bekymring og glede. Jeg forstår det ikke.

Jeg går nærmere, jeg kan kjenne varmen fra kroppen hans i den kalde november luften, og lurer på hvorfor jeg ikke tok på meg en jakke før jeg gikk ut, men tanken forsvinner før den får satt rot. "Jeg vet hva du tenker, du er redd, jeg vet det, men du har ingenting å være redd for, ikke når jeg er her for deg." stemmen hans er bedende, bekymret og full av... jeg klarer ikke en gang tenke det. En ny tåre renner nedover kinndet mitt, jeg aner ikke hvor den kom fra, men det er vel like godt. "Hva?" hører jeg meg selv si, stemmen min er knusktørr etter all tiden den har vært tiet og jeg kjenner følelsen av forvirring stenge meg inne. Han smiler skjevt, det beste smilet han har. "Jeg skal ta meg av deg, alt skal gå bra skal du se," hvisker han sakte og løfter hånden sin opp mot meg. jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, hva han vil jeg skal gjøre, men jeg tar tak i hånden hans likevel. Den dekker hele min og han kniper den mykt. "Vi skal klare dette," sier han og tar tak i kroppen min."Du skal få en grunn til å være glad igjen." sier han og dytter kroppen min intil hans i hva jeg mener er en klem. Ansiktet mitt ligger behagelig på brystet hans og kroppen min rister av gråten som kommer kvalt ut av meg. når begynt jeg å gråte?

jeg kjenner varmen spre seg, den er svak, men den er likevel sterk, for det er varmen som en dag vil føre meg tilbake til en virkelighet hvor lykke finnes. Det er lyset som vil vokse seg stort. Han holder meg inntil seg med kjærlighet og jeg kjenner den lille følelsen av glede jeg har igjen skyte ut som en pil mot et bytte. Men det er så lite, som en dråpe vann i et hav, som en celle i en kropp.

Jeg smiler ikke, jeg ler ikke og jeg sier ingenting, jeg bare klamrer meg til det siste håpet jeg har her i verden, jeg klamrer meg til han. Om det vil fungere aner jeg ikke, om jeg noensinne vil bli lurt av virkeligheten igjen vet jeg ikke, men av og til, bare noen få ganger, er det verdt å ta en sjanse på det som allerede er ødelagt.

I dag ser jeg på verden nesten slik jeg gjorde da. Jeg går side om side med de samme menneskene hver dag og jeg ser med en gang hvem som har møtt virkleigheten og hvem som lever en løgn, jeg misunner dem fortsatt, men jeg har i hvertfall en bit av begge deler. For når jeg går en tur i parken om sommeren, når solen skinner og fuglene kvitrer, hvor barn smiler og ler, har jeg også et lys å gå til, slik livsløgnere har. Når jeg går i parken mot mot benken hvor han sitter, finner jeg lyset, jeg finner den ene personen som betyr alt for meg og som tar seg av meg uansett hva. han går alltid mot meg, tar meg alltid i mot, og han forteller meg hvor mye han elsker meg slik som jeg har funnet styrken i meg til å elske han.

Han er den eneste delen i meg som tror på løgnen, og den er verdt alt sammen i virkeligheten.

takk for at du leste :)